BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 2-52 (Bok 19-2012)

Side 44

BARE

Bare et dikt

Før jeg slukker lyset,

Bare et ord, en venn

Mellom papirene,

Bare du.

Bare en hånd, et teppe,

Veven som forteller,

Øyet som ser lyset

Som fosser inn.

Bare et dikt

Mellom tusen potteplanter

Og lyng i fjellet,

Bare et ord med vinger,

Den ene,

Gnisten som flyr.

HVA GJØR DU?

Hva gjør du nå?
- Trener kroppen, trener

For å nå noen igjen,

Komme først til toppen,

Møte den ene.

Jeg går langs gaten, går

Med bustet hår, krøllet skjorte,

Flagrer med ord

Og har telefonen med

Som en venn.

Trener, og går trappene

Hver dag, ofte

Med stein i ryggsekken,

Går med lengsel

Og tørster etter den ene

Med gullskrift.

ENSOM

Jo større byene blir, jo mer ensomme mennesker.

Og ensomheten florerer

Også til de små byene i dag.

Og kirkene blir eldre, og menneskene

Blir alene, og skygger for solen.

Bare i høytiden viser de seg, går mellom blokkene

Med en stav, ydmykt, sammenkrøket.

Og barnebarna kjenner dem ikke.

Ingen ringer, eller kommer.

Posten er lagt ned.

Ensom i en stor by, gissel mellom høye hus,

Levende uten hender, uten ord.

Språket er innelåst i kroppen.

Fattig og ensom, som en pengeveksler uten klær,

Som en verden uten sol.

KOMME

Kanskje noen vil komme?

Det må lønne seg.

Det koster å reise med toget,

Og bilen er enda dyrere.

Å komme til noen som venter, komme frem

Til døren, sitte i stolen og prate,

Kjenne varmen av gamle dager,

Komme til den ene: det velsigner ditt liv.

Hemmeligheten er å komme til seg selv

Når det mørkner, komme

Med åpne øyner og ta imot

Inntrykk fra en forvandlet sjel.

Komme med oppfinnelse, komme

Ut av skapet, til en ny dag.

Ringe med klokkene fra tårnet,

Og lønne arbeiderne godt.

Lykkelig er den som kommer med ord

Som speiler Tempelhøyden,

Og lar gull gro i hagen til de forkomne.

BRUER

Bruer binder oss sammen

Som tråder i en vev,

Som lyset, og fuglesangen.

Bruer åpner og stenger,

Og utvider horisonten

Til en annen verden.

Bruer er ord, linjer med kraft

Som holder tiden på hjul.

Det er glansen av tulipaner

Som forteller om håpet

Å finne den ene.

KANSKJE

Kanskje er himmelen en hage

Med blomster,

Og planetene er fylt med liv,

Som en av oss.

Kanskje er vi en hel dag i kornåkeren

Uten å vite at det går mot kveld?

Snart forsvinner vi,

Og tjernet tørker ut som jord

Mellom blåe fjell.

Kanskje kommer timene tilbake

Med et endeløst bad av lys?

Kanskje får jeg et nytt hjerte,

Uten brist og kulde?

Kanskje er himmelrommet et bord

Som er dekket til fest?

Kanskje er vi til stede,

Og kjenner hverandre igjen

Etter et lengre sykefravær

Rundt Det gode håp?

Kanskje får jeg gå gjennom gullporten

Til Jerusalem?

Der er en drøm, en hellig dåp.

FJELLET REVNER

Fjellet har nok med seg selv.

Fjellet revner

I en syk verden. Gråter.

Det renner blod fra fjellet.

Ta imot fjellet i storm.

Det holder jorden på plass.

Fjellet våker i stormen,

Og gir oss vern.

Bare i vinterkulden sprenger fjellet

Sine egne grenser.

Det gir etter i revner. Bryter

Sin egne marg med jerngrep.

Fjellet taler i furer og stup.

Hvert fjell er en prekestol med tyngde.

Skriften lyser i fjellets revner

Og åpenbarer skapelsen.

STILLHET

Stillheten i morgenlyset er intens

Som nakne, solbrune kropper.

Stillhetens teppe rulles ut

Og blir ett med barnet

Som puster liv i en blomstereng

Ved Lista fyr.

Stillheten er myk som en måne

Og god som en kjærlig mor.

Her flyter av honning,

Og jorden er varm som et morgenlys

I vinduskarmen.

Stillheten er små fugler som flytter seg

Nærmere, og vipper på greinen

Som små ord om kjærlighet

Og bærer oss videre.

BØLGER

Bølger kommer grådig,

Og tar med seg tømmer til en ny bølge

Som knuser i havgapet.

Bølger gir glede i kroppen som bobler

Av våryr sevje

Som renner ned fra fjellet.

Bølger kommer sterkest om kvelden

Og natten, mens naboen sover

Og stillheten har lagt seg i nabolaget.

Jeg tar imot bølger som et vennlig måltid,

Og lengter etter natten

Med månelys og liv i havet.

ORD I EN TRÅD

Du er som et navn jeg har glemt,

Ord i en tråd som rakner

Og blir borte i et smil.

Du er pen, men kom for sent inn i livet,

Og ble som et øye på himmelen.

Jeg ser deg, men kan ikke nå deg mer.

Din nærhet er sterkest i drømmer,

Med en utstrakt hånd.

Du er et ors som våker i mitt indre,

En stemme i natten,

En pust jeg hører når alle sover.

Du er forskjellig fra alt,

Et glimt av Esther.

Du er et navn som aldri blir hvisket ut,

Et beger med skjønnhet, et bilde

Sterkere enn fjell,

En fugl fra Edens hage

Med nærhet til min sjel, mitt hjerte,

Som gløder av kjærlighet.

FLYTER

Vinteren flyter over fjellet

Og jeg fryser.

Vinden slokker flammen

Og driver mot huset.

Blomstene blekner

Og asken flyter.

Vinden jager vannet, og tømmeret

Flyter i kanalen, hjelpeløs.

Jeg flyter med i båten

Som stivner i is

Og måler tyngden i speilet

Som mørkner.

Alt flyter i ord som vugger

Gjennom dalen, gjennom livet

Som tar av på rullebanen

Og jager mot nord.

Det er sommervind i landskapet

Som forteller alt.

HJEM

Jeg skal hjem til fjellet, og tannlegen

Som tar seg av smilet,

Og frisøren som forteller om naboen

Mens tiden flyr.

Jeg skal ha middagen klar

Til mannen åpner døren og jogger inn

Med stadig tyngre føtter,

Mens kjolen strammer.

Jeg skal hjem til kjøttkaker og kjærlighet,

Mandelpudding og kaffe.

Og så vil jeg leke litt med barna

Som ringer mobil.

Jeg skal hjem til huset og rommet,

Og høre dialekten, med Mozart ved klaveret

Mens kirsebærtreet gløder

Og den ene venter.

HUSET

Jeg slukket lyset

Og gikk inn i det stormfulle huset

Før jeg lukket øynene

Og var i en annen verden

Med pass til alle land.

Jeg vet ikke hvor lenge eller langt

Turen varte.

Jeg vet bare at jeg kom igjen,

Avblåst og nedkjølt

Uten klær på kroppen.

Huset ble omringet av vind fra nord

Som skyllet med piskende regn

Til jeg sovnet i drømmer

Og seilte med gamle Dampen,

Og kom uanmeldt

Til mitt nye fedreland.

Det var en urolig tid.

STØY

I støyen gikk jeg alle trappene

Til blokk nummer 13,

Og spiste frokost før skjelvet

Som tok Bakeriet

Og stanset trikken.

Jeg hørte streif av stemmer i natten

Som vandret rundt,

Og dørkarmen ble sprengt

Av lynet som svirret

Som gåtefulle stjerner.

Støyen skriker og lukter råtten fisk

Som aldri ble vasket ut

Etter blåmandag i trappene,

Og vandreturen

Rundt og rundt i byen.

ØKSEN

Jeg hører øksen i plommetreet,

En øks som tar frukten

Og splintrer livet.

Jeg hører brødet i natten

Som jammerhyl fra fattige barn

Som kjemper for redningen.

Øksen graver hull i jorden

Som åpner en brønn,

Mens musikken spiller bratsj

Og toget kommer.

Jeg hører fly i mørket,

Og øksen som forkynner regnskap

For tiden som ble borte i glasset

Som ble en forbrytelse

For fattige og rike.

SOMMER IGJEN

Skulder ved skulder går vi trygt

Gjennom sommeren, gjennom skogen

Som skriker i bladene

Som aviser og tv.

Idioten har en plan med budskapet.

Det skal passe inn i tiden

Som flodhest i åkeren,

Som maur i ansiktet.

Sommeren skriver brev til presten

At nok er nok.

Det nytter ikke å nøle med livet

Som skal gi håp og nye skudd til stammen

Som stiger i det åpne rommet

Med hender som klapper taktfast

Og synger en ny sang

På et språk som alle kjenner:
Kjærlighet fra Gud.

MENNESKE

Menneskene fødes og dør

I sol og regn, under stjerner i natten,

Og vandrer på en endeløs vei

Mens ordet forkynnes.

Det er kraften som lyser

Og skaper rommet og tiden.

Jeg venter et annet hjerte

I kjeden av folk som vandrer.

Jeg venter en ny vår.

Lykken er ikke en kommende dag,

En fugl i luften som tar oss med.

Lykken er å finne oss selv

Bak horisonten, som en solstråle

Som strekker hals.

Menneskene puster og varmer jorden

Som kjøles ned av mørket,

Og gråter, gåter over straffen

Og det tapte paradis.

Menneskeslekten har navn, og et hjerte

Som belønner lyset, og strekker seg

Som barn mot stjerner,

Og ofrer sitt eget liv i kampen

For frihet og rett.

Mennesket slår knopper, blomstrer

Og visner som gamle trær i parken.

Mennesket bøyer seg mot jorden

Og tar imot den siste olje.

Pusten opphører

Og kulden sprer seg i landet

Som en epidemi.

Monumentet forteller

Om vandreren sitt tempel som flyr

Som et tog i luften.

Og alle syner og drømmer blir hvisket ut

I tidens bølger.

Bare fjellene står igjen

Med hemmelig skrift.

Mine blogger

Blogger jeg følger

California-ill.

Side 37

MINUTT

Alene er vi minutt,

En stjerne i natten, et speil.

Vi er et språk som glitrer,

Mineral i fjellveggen,

Kraft fra det pulserende rommet.

Vi er en katedral.

Vi er nakne som stjernene

Og gjemmer oss i masker.

Våre navn, våre øyne er alene

I universet, i tidens hjul.

Alene søker vi i ord og bilder

Etter den ene.

Vi vil bli gjenforenet i nærhet.

Og vår nakenhet har fulgt oss

Fra slekt til slekt.

I mangfoldet er vi ensomme.

I byen føler vi oss hjemme,

Men frykter døden.

Vi er et minutt fra alt.

Vi glitrer i rommet, vi lyser,

Men slukner snart.

Skritt for skritt fyller vi jorden

Til vårt språk blir glemt

Og vi gjenforenes med skaperen.

Et minutt drøm gir styrke

Til en oppdagelse:
Vi er snart i sentrum.

LYSET

Sakte opphører lyset,

Og øynene blir svakere.

Vi tømmes for honning.

Våre knopper dør.

Masken har ingen glans.

Vi flyr bort.

Stille er lyset, stille lener det seg bakover

Og flykter i terrenget, flykter med oss.

DEN TAUSE

Den tause har også en død.

Den gang var døden et signal

En aldri kunne unnslippe.

Gjennom tykke skoger kunne døden fly

Og gjennom tåkelagte byer.

Gestapo i vinterstorm,

Gjennomhullet av tause skrik.

Den tause har et språk, et ansikt

Som aldri blir visket ut.

Politiet, røverbanden i tyske klær,

Brenner flagget.

Den tause roper fra ”arbeidsleiren”:

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!

De døde er våre venner.

BØLGER

Den gule stjernen bølger

Og oppløses i havet.

Tårene blir gule.

Tiden vinnes aldri tilbake.

Den ligger som et teppe på veien

Med et hemmelig språk.

Det bølger ofte fra undersiden.

Grunnstammen taler i bruddstykker

Som blir kastet i vinden.

Hør bølgene fra andre siden,

Stemmer av engler,

Et hittil ukjent stykke natur taler

Med vår tunge, med kraft,

Synlig for alle.

MUREN

Det stod Jerusalem på muren.

Lepper sang.

Fikentreet blomstret.

Jeg ser en verden utenfor murene,

En verden i mørket,

Der regnet gir grøde og vinden blåser.

Jeg loser båten i havn. Den ene ser håp,

Og landet er fruktbart.

Druene vokser som gull.

Muren er nær oss i vårt hjerte.

Bare stjernene går over alt, vektløse, trofaste

Som våre egne søsken i Paradis.

NYTT HUS

Alt er nytt. Kloakkrøret forbinder

Systemet til alle i nabolaget,

Og grensene er trukket.

Leiligheten er lys og hvit.

Huset bader i sol, bader i luft,

Men mangler en kvinne.

Nye hus må stå en stund ubrukte

Så glorien kan stige opp.

Alt som er nytt må komme nær oss

Så vi kan kjenne duften

Og lære språket mellom veggene,

Der vi skal hvile ut.

Huset finnes som en dyne, en havn

Hvor alle båtene søker ly.

Men uten den ene kraften

Er nøkkelen en byrde.

Et nytt hus med syriner i vinduet

Smaker av kjærlighet og vår.

Bare med den oppriktige porten

Kan en komme inn.

BEGJÆR

Å dikte uten fedreland

Er som å henge klær i vinden,

Uten holdepunkt, uten knagger.

Politisk er jeg frikjent flyktning,

Fylt med gamle sammenstøt

Som oppleser og trubadur -

Og uovervinnelig kjærlighet

I egne rekker.

Jeg begynner å ane min stilling

Mellom tusen stoler.

Jeg er for høy, eller for lav

Til å rekke opp til bryggekanten.

Jeg seiler min egen sjø.

LENGT

Deg vil jeg elske.

Jeg vil nærmere målet,

Og være den ene, den rette

Som kjenne varmen fra bålet.

Jeg vil være din nærhet,

Høyt mellom stjerner

Og kysse sin panne,

Og hviske ditt navn fra tårnet.

Deg vil jeg elske.

Jeg lengter din nærhet.

Din pust skaper liv i bålet,

Min evige flamme.

Å LEVE

Jeg lever i håp og tro, i lengsel.

Meningen med livet er vevd i et teppe

Som kler oss og skaper oss om

Til det vi er hver dag.

Jeg lever utelukkende av å være meg selv

For den jeg er, elsker og drømmer

Med kjærlighetens begjær.

TENKE SEG TIL

Fortell mer

Om det beste av alt.

Nummeret før det skjer

En omveltning,

Er virkeligheten nå,

Vår identitet i dag

Under skrått lys.

Fortell om eventyret

Som lenge ble skjult i latter

Og lange pauser,

Der ingen kom inn

På grunn av omstendigheten

Bak din fødsel.

Fortell mer om å sitte stille

Og undre seg over horisonten

Som reiser i blått

Som en seilbåt fra gammel tid

Med vegger og tak,

Uten måne.

SOL

Gullet størkner i sol

Som synker i havet

Og forteller

Om å reise i tid og rom

I en sirkel,

I en båt som ingen kan styre,

Uten kraften fra det evige dypet.

Solen blir til en strek,

Og former retning og håp

Inn i en underlig tilværelse

Med stoler og bord

Av tre, som vokser fra jorden

Inn i melkeveien,

Inn i våre liv.

ARV

Vi lærer tidlig om arven,

Og regner med at noe er sant,

At virkeligheten er god og sann,

Et sikkert ankerfeste.

På jorden går vi lenge mellom to stoler,

Og lærer å føye oss

Fra den ene til den andre

Under regnbuen.

Vi lærer å lytte, og ser inn i to verdener,

Med og uten melketenner

På veien til en ny tid

Som forvandler alt.

NYE ORD

I begynnelsen var nye ord

Bølger som skyllet over oss.

Og lyder vi hørte ble til navn

Vi tar med oss på veien.

Den gang var ordene født i blinde.

Vi drømte om å se,

Og fikk syner av andre, speil

Av en ny virkelighet.

I begynnelsen var nye ord nye,

En jubel av musikk, en strøm

Som lokket og sang i kroppen

Fra morgen til kveld.

Alt som ble til mellom leppene

Hadde vi lært av fuglene,

Av hverandre, som et mirakel

Fra den første morgen.

Velsignelsen av det nye ordet

Ble tildelt oss i forsoningen.

Vi ble født med en brusende lengsel,

Og kjenner vårens kraft

Som en omformer i livet.

DIKT

Et dikt er et smykke,

En kraft som omfavner og løfter

Vår sjel mot fjellet.

Diktet er en pust av liv

Fra forvandlingens himmel,

Et øyeblikk av evigheten.

Et dikt er et øye inn i verden,

Et menneske i undring over livet

Som lyser, og taler lydighet.

Et dikt er en ring av gull

Som gir oss et navn og et bilde,

Og kroner oss med lengsel.

LIVET

Mye av livet er bak scenen,

Som før fødselen, skjult for vårt øye.

Men likevel kjenner vi draget av bølger

Som svømmer mot land,

Og sanser med letthet varmen

Fra dronningens dyp.

Livet ber om å ta del i spillet på scenen,

Der alle masker blir borte

I lyset av den høyeste.

Og mennesket øver sitt øye å se

Gjennom gitteret av bilder som flyr

Med vindpust fra havet.

Livet er som en stjerne, bunnløs,

Som alle tider, som lengselen som kommer

Inn i vårt hjerte når vi brenner av kjærlighet

Til den ene, som er mer enn alt.

Livet er bølgene som stadig skyller mot land

Og forvandler og foredler mennesker

Til et levende håp, en oase av liv

I pilegrimens ørkensand.

BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 2-52 (Bok 19-2012)

lørdag 16. mars 2013

BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 44-52 (Bok 19-2012)

Mine blogger

Blogger jeg følger

BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 37-43 (Bok 19-2012)