BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 2-9 (Bok 19-2012)

Side 2

SEIL

Jeg seiler over polhavet.

Jeg seiler med vinden,

Jeg er i drift på bølgene

Som isflak, tømmerstokker

Og skipsvrak.

Jeg hører plask,

Og ser isbreen kalver

Som stjerner i horisonten,

Som sel på isen.

Jeg seiler til verdens ende

I mine drømmer.

Jeg flyr i himmelrommet,

Og stiger som luftslott

Inn i lys og tåke.

Mitt mål er å seile jorden rundt

Som et speil som fanger bilder

Og gir glans og håp

Til de som er fanget i ødemarken

Mellom poltunge skyer.

Jeg driver med strømmen

Over de syv hav

Til havnebassenget i Israel,

Der slektstreet har sine røtter

Fra evig tid,

Før verden ble skapt.

DET GÅR ET TOG

Det går et tog over Europa

Med tro og håp.

Det er mer enn en anelse.

Vi hører lyden svakt i horisonten.

Toget går på skinner gjennom alle land,

Og tar oss med til slutt

Som en anerkjennelse at vi er

Skjønnhet, og kraftfulle barn

Med gyldig pass.

3 

TRÆR

Hvem ville leve uten trær?

Trærne har noe å si.

Tiden bruser i trærne,

Og høsten kommer.

Det er slutt på sommeren,

Og fugletrekket måler lenker

Under tusen stjerner.

Vingene er synlige som trær,

Og seiler på havet.

Tålmodig synger trærne en salme,

Og beveger seg mot slottet,

Og går gjennom porten

Ved solnedgang.

REGN

Hver regndråpe har et budskap.

Regnet i vinduskarmen forteller,

Og renner ut i havet

Som et språk som er ferdig til rett tid.

Jeg trodde på regnet,

Men det uteble hele sommeren

Og trærne mistet sitt lauv før tiden,

Og jeg hadde intet å tilføre.

Regnet kommer med sitt budskap til alle,

Og klamrer seg til jorden

Som en svamp i Kongsdalen.

Regnet skjuler nøden i verden,

Og trøster den som aldri får nok.

SE OPP.

Bakkemannskapet fortviler

Når telefontråden gløder

Og slaget er tapt.

Ingen har lenger ro til å gå videre

I kappløpet om månen,

Og kreftboblen i rekkverket.

4

HISTORIE

Historien har gravd sine hull,

Og kisten er senket.

Pengevekslerne har fått sitt,

Og livet går videre.

De gamle fyller sine glass

Og forteller.

Historien graver dypere enn regn,

Og stråler i gull og stein.

Alt blir bakt ned i jord og aske,

Som røtter og gravskrifter.

Redningen blir vår pust,

Som vitner om frø og blod

På veien til katakombene.

Fisken er malt,

Og brødet blir spist med andakt

I mørke rom,

Før historien kommer opp i dagen,

Og blir skrevet og lest av alle.

LYS

Stjernene lyser stadig.

Graset lyser, og kommer igjen

Med en ny håndskrift

År etter år.

Lyset bretter seg ut i landskapet

Og spør oss i hjertet

Om grunnvannet.

Lyset stråler inn i alle tempelbuer

Og taler fra alle fjell.

Lyset flyr med vinger av gull

Over hele verden, i alle mennesker,

Til kornet er modent.

En dag vil lyset høste inn

Stillheten og varmen, godheten og visdommen,

Som ligger som et tynt lag over jorden

Og speiler Guds ansikt.

5

ORDENE KOMMER

Ordene bygger språket,

Og gjenreiser slekt etter slekt.

Ordene kommer til makt

I dine lemmer, i øre og munn,

Og gjenfødes i ansiktet

Som et bilde av Gud.

Som meg og mine søsken

Er språket en gåte.

Og ordet er et tempel for livet

Som bor i oss,

En skaperånd fra opphavet.

Ordene kommer inn i sjelen,

I vårt liv som fosser frem.

Ordene er et øye av kjærlighet

Som gjenreiser det tapte paradis

Og bygger broer

Til alle mennesker og land.

VINGÅRDEN

Jeg er ikke alene i vingården,

Men jeg er fremmed

Og kan ikke kjenne din stemme.

Jeg blir trøstet av andre,

Men finner ikke fred.

Jeg har vært i vingården din

Fra barndommen, og ser fremover

Til en lykkelig øy i havet

Med frukt og bær.

Jeg blir ledet til sporet, til dine stier,

Og vandrer i taushet

Som en navnløs fra jorden,

Uten makt og språk.

Jeg er ikke alene i rommet,

Og stjernene henger høyt på himmelen

Som et urverk i tidshjulet.

Det forteller om nøkkelen

Til Det nye Jerusalem.

6

KAMMEN

Fjellet lyser i Gaustatoppen

Som et vakkert seil over Kammen,

Over skulderen.

Her kryper jeg på alle fire,

Med et svimlende hode

Som bærer tungt.

Kammen samler fjellet under seg

Som en hønemor,

Og bølger i glans av gull.

Jeg kryper som en røyskatt

Inn i helligdommen,

Og kjenner nattens trygghet.

Å VANDRE

Jeg bodde en gang ved en vei

Der bilene suste forbi.

Nå vandrer jeg over alt

Med hundre hester på slep.

Det klarner av dag, og jeg føler meg trett

Under blendende sol, høyt

Over alle hav.

Jeg vandrer med briller,

Og vann av renhet og visdom.

Jeg vandrer til De hellige kilder på Moster

Og drikker meg utørst,

Og stiger i sol mot større klarhet,

Og finner meg et rom i verden

Hvor jeg kan hvile ut.

Jeg har språket og nøkkelen

Til de hellige i byen,

Og plukker korn på veien, som David,

I sitt elskede åkerland.

Så blir jeg gjest med syv engler

Og syv lys under himmeltak,

Bak murene i Jerusalem.

7 

FJELLET

Fjellet er en lærebok,

Et utsiktspunkt for livet,

En stivnet søyle

Pyntet av lyng og einer.

Fjellet ruver under månestråler

Og vekker lysten i oss

Til å bestige, som en høy varde,

Et glitrende tempel

I morgensol.

Fjellet er landskapets dronning,

Høyt hevet fra jorden.

Den binder oss sammen i språk

Og tradisjon,

Og gir oss et navn som varer.

HEI

Livet er en lyngblomsthei.

Og ingen vet hvor dette ender,

Om bekken er lang nok,

Om lyset er ekte?

Vidden brer seg, og åpner nye rom

Mot villmarken.

Det ensomme livet i fjellheimen

Med tusen lyng i hagen

Taler mange språk.

Det fins et fjell til lovprising

Og et fjell til sorg.
Jeg gleder meg i fjellet som et barn,

Og strekker meg mot toppen.

Alt jeg ser, er uendelige vidder

Med fyrtårn for hver dag,

Med stier og stup for timeglasset

Som gir oss alt i et beger.

Viddene kler landskapet i høyden

Og forteller om vår arv,

Om stadig kommer nærmere.

8

STIGE INN

Vi kan stige inn i et rom

Og likevel være utenfor.

Vi kan puste for sitt eget avkom i et hjørne,

I et skap som mørkner som fjellet.

Vi kan stige inn i det som har vært

Og bli boende i lang tid,

Til noen tar oss med i dansen.

Vi kan være i rommet som et lys,

En observatør, eller et møbel

Som hører til tradisjonene.

Våre holdninger ringer

Som kirkeklokker i treverket.

Vi kan stige inn og tilbe

Eller bare legge oss til rette

Under tv-skjermen

Med tusen kanaler i rommet.

VENTE

Vi lærer av å vente,

Og blir tydeligere på veien,

Som snøfnugg

På pløyd åkerjord.

Vi venter med å samle skatter

Til solen kommer på høyden,

Og middagshvilen er gjort.

Vi lærer sleggekast og armhevinger,

Så vi kan komme frem i verden,

Selv med klungerbusk og piggtråd som nabo.

Vi venter på en tilnærming

Til resten av familien, fra de som ikke leser

Eller følger med i overskriftene,

At vi kan vente oss høyere tall

Og dårligere beredskap

I tiden fremover.

Vi venter visdom som lys over ordet

Som kaller oss til disipler.

9

TIDEN

På en gren sitter tidens fugler

Med forgylte fjær.

De synger om våren og drømmer

Som barn i fryd

Over tidens skjelvende glede.

Det bølger i greiner, og skogen er rund

Som en elektrisk gitar,

Med strenger som klirrer og klimprer.

Og tiden glir taktfast inn fra de syv hav

Med musikk og sang

Fra en skjelvende kvinne

Som bærer morgensolen med fryd

Inn i fødestuen.

VANDRER

Vi vandrer fra solens første glød,

Til nattens stjerner åpner nye dører.

Vi vandrer i den evige stillhet,

Og hører skiftende musikk langs stien.

Vi vandrer i stolthet, og er alltid frie,

Som fugler og ekorn.

Og vi gleder oss over solens ansikt

Som skaper trygghet til de etterlatte.

Vi vandrer med kjærlighetens glede,

Og synger om håpet som har beseiret

Frykt og hat.

Vi vandrer med barnelatter og venter

Et nyfødt barn i lyset av en stjerne.

SKRIVE

Jeg skriver om å overvinne sin egen lengsel,

Og likevel holde håpet levende om en ny dag

Med utvikling og kraft fra kilden.

Jeg skriver om å ta inn over seg visdommen

Som er åpenbart i hvert enkelt hjerte som tror

Til evig liv i ånden.