BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 28-36 (Bok 19-2012)

K.H-ill

Side 28

SKRIFT

Det står skrevet i fjell, det lyser i natten.

Skriften er plantet i urgammel tid.

Og navnet er Gud.

Du kan tolke kilden som blinde og døve.

Du kan kjenne skriften

Som bærer ditt navn.

Landskapet lyser i alt som er skrevet.

Navnet er Kristus, konge og bror,

Hellig som ingen.

Å LÆRE

Lær å lese, lær å dø.

Ingen har lært det før fødselen,

Før ordet blir hørt.

Lær å plassere din fot,

Og selg alt som tynger din rygg.

Selg huset, og lengt til en annen tid.

Lær deg å be.

Det er nå du skal leve.

Omkring meg skal du leve og dø.

Langsomt skal du finne veien

Til et annet rom.

DU KOM

Du kom, og du gikk.

Du var i mitt hjem, i mitt hus,

Kjente varmen, og reiste i trass.

Du reiste uten varsel, mismodig og trett,

Uten adresse, uten ord, uten håp.

Og nøklene lot du være igjen.

Nå er alt forbi.

Men du er mitt øye og min lengsel.

Uten deg er jeg hjemløs, uten havn.

Du er båten min.

Og jeg leser ditt hjerte nå

Med briller.

29

REGN

Regnet taler.

Hvem taler regnet til?

Regnet glinser fra tak og vegger

Og avleverer rapport.

I vinduskarmen taler regnet

Og anklager oss,

Og krenker jorden med sitt budskap

Om å ta imot.

Regnet renner i havet

Og blir borte som drømmer i natten.

Regnet bøyer av som greiner i vinden,

Som lyng og gras.

Regnet venter på den ene

Med sølv og gull,

Og skriver navnet i ringen.

LANDSKAP

Det er nødvendig å se landskapet,

Få øye på mønsteret i terrenget,

Kjenne kunsten som fargelegger

Og tar bort våre skylapper.

Fortrolig vandrer vi gjennom stillheten

Og kjenner oss vel i møte med fjellet, viddene

Og alt som vokser.

Vi er ett med naturen, en del av alt som rører seg.

Vi er veien som beveger seg, kraften

Som tar oss med, løfter og bærer den ene

Inn i lysskyer og glans

Over mektige bølger på havet.

BUDSKAP

Hvert menneske er et budskap.

Kom frem i lyset med ditt liv. Kom med dine briller

Og se fra verdens begynnelse at du er verdig,

At du er den håpefulle knoppen, uten skyld.

30 

LYTT

Nå er det tid for å lytte.

Den som lytter, tar imot budskapet.

Lytt til horisonten, til havets bølger.

Det er skremmende å være døv.

Lytt om det kommer noen.

Hør dørene knirker,

Og fuglenes vinger er uten kraft.

Lyset er svakt, og timen nærmer seg

Når fjellet skal brytes ned.

Vær stille, og lytt på stien

Etter dine egne fottrinn, etter fuglesangen.

Lytt hver dag etter pust i graset,

Og ditt eget hjerteslag.

Det er stort å være til

Av ord og ånd.

GULL

Hvem kan løfte gullet frem fra mørket?

Hvem kan åpne fjellet

Og la jorden synge.

I denne rolige verden nynner fjellet

I bølger av gull.

Og ansiktet lyser jublende, vakkert,

Som et barn i mors liv,

Som hjerte til en hellig sjel.

I et glimt ser jeg dine øyner.

Den ene har vekt meg,

Og jeg fryder meg over frukten

Som speiler Guds ansikt.

REN

Lenge har jeg renset munnen

Og kjent varmen av ditt hjerte. Jeg er ren,

Og svelger vannet fra kilden, frukten fra hagen

Som lyser som lykter, og forteller

Om Guds kjærlighet, den ene over alt.

31

ELSKE

Den vi mister lærer vi å elske.

Den hviteste kjole er engelens lønn.

Der bølgene glitrer er døden.

Vi elsker det tapte paradis.

En luftspeiling holder oss våkne.

Vi omfavner bruden, og ser

Inn i en vakker eng som bølger i vinden.

Det er hennes kropp som bølger.

Vi elsker hennes hvite kjole.

Som det kjæreste elsker vi henne

Som næret håpet og troen.

Vi favner den som bringer lykke.

Vår ledsager fikk smake døden.

Så meningsløs kan velsignelsen være.

GRÅTE

Hvilken nytte er det å gråte.

Sannheten vil ryste verden, og bevise

Løgnens rollespill.

Kirurgen kommer tilbake

Og ser på ditt åpne sår.

Gråt bare mellom trestammene.

Å gråte gjør sjelen ren.

Kjærlighetens grener får en ny lov.

Vi kan gråte livet tilbake.

Vi kan se at det håpløse nytter i tro

Når miraklet skjer.

Snart blir vi forvandlet, og ryggen får nye krefter.

Sannheten lyser i mørket og skaper fred

I kirurgens land.

Og trellkvinnene får et nytt liv.

Det blir forbudt å ofre barn.

  

32 

TIDEN

Tiden bølger og sliter menneskene.

Jammeren er hørbar over hele jorden.

Det skapte dikt blir knust.

Husene blir splintret som barn i uskyld.

Tiden er et åpent sår,

Og støvet virvler, bølger i vinden.

Jeg venter torden og lyn, brøl fra markene,

Lange kriger og sult. Det regner blod

Over skjelvende hav, og fisken dør.

Og det jeg ikke hadde regnet med, det skjer

I forfallet i røken som driver med vinden

Og skaper kaos, og smelter kroppene

Til kull og aske. Et forferdelig syn.

Tiden bølger, og venter ikke. Den kommer i et nu

Og stilner som havet, som et dikt, et navn

Midt i prosessen av et hellig tempel.

Tiden har vinger og flyr, flyr

Som dager og netter inn i sin midte,

I smeltedigelen til de hensovende.

Det alt er stille medlidenhet.

UNDRING

Barnets undring er bunnløs.

Umålelig er lengselen i min alder.

Hver ny morgen er en gave.

Som skipet går, og tiden,

Beveger jeg meg over jorden,

På veien til et nytt land.

Jeg er i begynnelsen, og bunnløs rik

Fra en dyp brønn, fra en stjerne

Som lyser gull på veien.

Barnet undrer seg over grensen,

Og vokser til prins eller prinsesse

Som venter åndens kraft

Mens jeg bølger med ord som taler

I landskapet, i brystet,

Som et instrument med jubel

Over de varme kilder.

33

BEGJÆR

Vårt begjær er skrevet.

Spørsmålet i oss lyser i blått.

Vi nærer varmen

Og fryser.

Vi sitter på en topp og fryser

Utrettelig kjærlighet.

Vi er nær en engel

Uten å komme til.

Vårt begjær brenner

Som flesk i ildfast form.

Vi er født med kosmiske stråler

Og lever i en ballong.

Vi sitter og drømmer og fryser

Og nevner et navn.

Vi holder hendene opp

Og favner månen.

ORD

Våre ord er spor i altet,

Frø i mold og sand og grus.

Våre ord flettes sammen

Til et teppe av visdom

Og lengsel.

Våre tanker gror i tiden

Som en vårløk i jord.

Og alt vi er sier ordet

I fortettet form en høst

Med varige spor.

TAKK

Takk og farvel.

Festen er over. Jeg må videre,

Og snubler gang på gang.

Omforlatelse. Sommer blir til høst,

Og jeg sitter igjen og gråter

Uten ord. Visdommen lyser i fjellet.

34

TREFF

De traff hverandre på et treffested

Og ble bedre kjent etter hvert

På veien til og fra parken.

De åt lunsj sammen i oljebyen

Og spadet som unge par

Med store drømmer.

Opplevelsene kan være vakre, sier hun,

Og åpner en bildebok

Fra sin egen oppvekst i London.

Han vinker på kelneren,

Og et nytt møte er på gang.

Tilværelsen er uendelig stille og intim

Men toget går som en klokke.

AVISER

Ektefolk kunne lese aviser sammen

Så de fikk noe å snakke om.

Vi er gift, sier han.

Jeg har en ring, sier hun.

Ekteskapet er mer enn gaver og glitter,

Mer enn mat og klær.

Vårt ekteskap er aviser, sier han.

Vi må lære av å se andre

Ulykkelige.

Aviser er mer enn en brødboks.

Det er en Guds kraft.

Og budskapet er ikke giftig.

Ekteskapet har en forunderlig mening.

Det er som en høsttakkefest hver dag,

Noe avisene ikke vet.

De lever av tragedier og annonser.

Aviser er ikke lekfolk, men prester.

De lever av vår tørst

Etter bekreftelsen av livet

Som går videre i stadig nye spor

Til grensen er nådd.

35 

DRØM

Vår drøm er den evige stillhet

I vårens boblebad.

Vår drøm er sangen om livet

Og håpet i bølgene.

Drøm er tidens flukt, vinger som fødes

Og vokser til et stort hjerte.

Hemmelighetsfull kommer drømmen

Og tar oss med til stillhetens alter,

Der vi kan forvisse oss om sannheten

Som bevarer sjelens stolthet

Med fred og daglig brød.

LYS

Min elskede er ingen flyktig gnist,

En skjelvende flamme.

Nei, min elskede er solens lys,

Det håpefulle hjerte

Jeg klamrer meg til.

Jeg lytter til den ene som til evighetens røst

Og hører bølgene klapper mot land.

Min elskede er i båten i kveld

Og jeg er lykkelig, uten maske.

Jeg ser fremtiden som et evig lys.

LIVET

Livet og døden går hånd i hånd.

Og den ene spør, og den andre spør

Om timen er kommet nær?

Livet er en lilje som svaier i vinden.

Døden holder oss våkne i fortvilelse og sorg.

Vi er bundet på hender og føtter.

Men, livet er mitt land, min gullkrone.

Med kjærlighet og sang bønnfaller jeg den ene,

Med bølger av hjertemusikk fra kilden

Og favner hennes legeme som en hellig blomsterdal.

36

GJENNOM GULLPORTEN

Visdommens mur har mange porter.

Hvem leder oss dit?

Hvem eier kraften som stråler fra fjellet

Og gjennomlyser oss med ordet?

Hvor er sannhetens anker?

Hvor er nøkkelen til det hellige rommet?

Visdommen er skrevet med gull

Og tåler fjellets tyngde.

Jeg går gjennom Gullporten, og reiser

Som en speider i fremmed land.

Jeg leter etter spor i ørken, og kjenner

Tørst av visdom, lengsel etter ordet.

I et sekund blir jeg omstrålet av lys

Fra visdommens hus, der englene bor.

Her blir jeg født på ny i ånden, og ikledd

En ny drakt, en kledning for Vår herre.

Så hører klang av tusen klokker,

Mens bølgene slår, og pilegrimen kommer

For å øse av kilden. Og alle folkeslag synger

Den evige sangen: Halleluja.

SNØ

Snøen som overlever en sommer

Gir breen en ny vinter,

Og historien kan gå videre i samme spor.

Snøen legger seg tett, og kaller på nattens frost

Fra fjerne polhav.

Det taler i snøen som fra en historiebok.

Alt er ikke nytt, men snøen kommer igjen

Og glinser over store vidder

Som nyfødt lam, som vaskeekte nylon.

Snøen gir en evig vinter, en dyp bre

Som overlever år etter år og forteller om alt

I et lite krystall, et høytidelig beger tyngdekraft.