BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 10-18 (Bok 19-2012)

Preikestolen-ill.

Side 10

SLIPESTEIN

Kveld etter kveld ruller slipesteinen

Gjennom verdens grønne eng,

Til nattehimmelen blir kald og glatt

Som en slipestein

Som hvisker ditt navn.

Kveld etter kveld med barnegråt

Hører jeg slipesteinen i bue

Som en gammel mann

Over grønn eng i september.

Kveld etter kveld går hjulet i sitt spor

Gjennom tåkenatten

Og vitner om en råkald morgen

Med rim på grønn eng

Kveld etter kveld ruller slipesteinen

Gjennom menneskemylderet,

Og følger sitt faste mønster

Som sol, måne, og stjerner

I tidshjulet ditt.

SOLVARM SOMMER

Solvarme bryst, og en solvarm rygg.

Solvarm sommer ved havet.

All varmen er rest av en solvarm dag

Med hvite skyer fra Kattagat.

Og solvarmen brer seg i verden ut

Og kommer igjen med en sommerfugl,

Og nakne bryst fra havet.

En solvarm rygg snur sitt ansikt til

Og hvisker med stemmen tusen mil,

Til høsten kommer med barnet,

Og bølgene roper navnet ditt høyt.

En stjerneløs natt buldrer rullestein

Og gråkalde bølger fra en fremmed kyst.

Og grågjessene pløyer vinden tusen mil,

Mens jeg sitter igjen, uten en tråd, i garnet.

11

TOGET

Toget går forbi,

Toget går forbi for godt,

Men sporet er igjen,

Og sporet hører ensomheten til.

Toget går tilbake til sin stall,

Toget går i hestespor

Til alt er glemt.

Uvitenheten sørger,

Alle sørger for et tog i dag,

Og tiden sørger minst av alt

For toget som ble borte i seg selv.

Toget ruller natt og dag,

Og leder an mot nye spor

Med hestekrefter uten tall,

Og sprenger fjell, og roper høyt

Med tut og surr i jern og stål

Til verdens ende,

Tusen mil.

UNGDOM

Gi mine ungdoms år tilbake,

Gi meg plaster på mitt sår.

Gi meg det beste av det tapte.

Det jeg mistet, ser jeg nå.

Gi meg visdom, gi meg trygghet.

Alt jeg visket ut er glemt.

Gi meg nåde til å leve,

Gi meg drømmen til et dikt.

Gi meg omsorg, lær meg sannhet,

Gi meg tydning til ditt ord.

Gi min ungdomstid tilbake,

Led meg frem til Paradis.

12 

LYTT

Å lytte er å ta imot.

Lytt, mine barn.

Lytt med tusen hender.

Din følsomhet er ekte

Når du ser og tar imot

Guds beger av ren krystall.

Lytt etter sjelens vare lyd

Og trompetens røst,

Som veileder oss å ta imot.

Lytt etter spor

Som ingen feste har,

Og ta imot kraften for å tjene.

Beveg deg mot et sikkert mål,

Og forløs deg fra tidens jag,

Og ta imot lyset som en venn.

Lytt etter stemmen i rommet,

Og vær nær.

Vær ekte min sjel, mitt barn.

LYS

Viss noen går mot lyset?

Må det være deg.

Viss noen ser en stjerne?

Vet jeg at den ene har sett alt

Som en pilegrim,

Og trenger å bli salvet som en dronning

For himmelens gylne frukt.

Lyset er hode i verden, en søyle

Som gir menneskene tak og vegger.

Innenfor leker barna,

Usynlige, uten navn,

Til noen roper.

Lytt til lyset som svømmer på vannet,

Og legger seg over fjellet

Som en mektig kappe, en skjold av kjærlighet.

13

STILLHET

Den dype stillheten

Gir stor glede.

Den som elsker kunnskap,

Har livet kjært.

Den fornuftige mann

Finner lykken.

Dåren har nok med seg selv.

Stillheten er tempel for glede.

Den som taler gode ord

Får mange venner.

Den trettekjære vil aldri lykkes.

Den fattige er ydmyk,

Den rike er hard mot alle.

JEG ER

Den som er, har vært

Over alt.

Jeg er mellom brødre et pust,

Mellom engler et vakkert barn.

Alt jeg er, står skrevet,

Alt jeg blir, har ingen sett.

Jeg åpner meg helt

Og adlyder røsten.

Jeg er den jeg er, med og uten venner.

Jeg er et landskap.

Mine øyner leser, mitt hjerte tror.

Jeg klatrer i visdom,

Og spør etter deg.

Jeg er en vandrer, en pilegrim

Som trenger en hånd.

Min munn er full av ord,

Men jeg får ikke sagt alt i dag.

Jeg øver i stillhet,

Og ser i speilet etter lys.

Det jeg dyrker, får vokse,

Det jeg griper, blir forvandlet.

Jeg er nær i ditt ord. Jeg er navnet.

14

ORD

Ømheten gikk i bølger,

Og rommet var lyst og lett.

Trærne var kledd i sommer

Og jorden var tung og mett.

Etter fuktige dager kom solen

Og smilte som barn til oss.

Vi satt på en benk i parken

Og lekte albatross.

Vi var som fortryllet i livet

Som glitret i kjærlighet.

Vi ønsket jo bare å elske

Med ømhet og himmelfred.

Ungdomsdrømmen var våken

Og verden var varm og god.

Vi seilte på bølger i tåken,

Mot havnen, med livets ord. 

KOM

Dersom du stanser ved mitt hjerte,

Ser du en horisont.

Langt fremme er tårnet og spiret

Som roper og tar meg med.

Viss du kommer i kveld skal jeg våkne,

Og gi deg nøkler til alle rom.

Jeg favner ditt smykke med glede

Og gir av min kjærlighet.

Kom bare, du, med ditt gode humør,

Og vekk meg til sang og latter.

Huset har vegger og tak, og dør,

Og du er et stjerneteppe.

Kom med tålmod, taushet og smil,

Kom med din kraft, ditt anker.

Kom, så deler vi rikdom og arv

Så flyet vårt snart kan lette.

15 

VANDRER

Vandreren kjenner stien,

Og går med sin lodd.

Over mark og fjell blinker snøen,

Og vandreren går i takt

Med sitt eget hjerte

Over grensen.

Vandreren tar med seg en fløyte,

Og hviler under Ulvefjell.

Her ser han til andre siden,

Hvor dalen er bratt

Og ingen fot finner feste.

Vandreren ildner i solen,

Og blodet er ungt og varmt.

Han famler under nattehimlen

Og drømmer om den hvite engel,

Den dyreste skatt.

REGN

Regnet hamrer på fjellet,

Og vinden pisker landskapet.

Ansiktet til bonden får nye furer,

Og båten går i sluser

Opp kanalen i Telemark.

Dager og netter ned regn,

Og jorden blir tung,

Og lynet blinker.

Regnet pikker på vinduet

Og danser på taket.

Det regner i dag over alt,

Og slusene fylles til randen,

Og vinden taler sitt eget språk

I skogen.

På dansloftet er gamlingen nå

Og fyller sitt krus med vann.

Det flyter en ensom båt i storm

Mot Nyhus og Kirkehavn.

16

GLANS

Det glinser i fjellet,

Det speiler i vann.

Glans over dalen og livet

Er mer enn jeg kan fatte.

Jeg er nær ved å tro.

Jeg tror kanskje litt.

Sammen er håpet det beste.

Jeg drikker livets av vann.

Glansen er i bildet.

I dine øyner er glansen klar.

Jeg ser når du åpner munnen.

Du er mer enn ekte gull.

ORD

Kom med ordene,

Og gi meg stadig mer.

La fjellet tale.

Åpne din grind til hagen

Med epletrær.

Kom i hast, og flytt meg frem

I køen av de svake.

Gi kraft og lys.

La meg få se ditt ansikt nå,

Og gi meg ord med vinger.

Kom nær meg med din kraft,

Og løft meg over alt.

Legg ordene i hjertet mitt,

Så jeg kan leve hundre år

Med visdom og tro

Som flytter fjell.

Snakk til meg med et språk jeg kan,

Og lær meg veien frem.

Og gi meg ord med lengsel i,

Og fyll meg av din ånd

Som setter fanger fri

Fra bånd og tvang

Til kjærlighet.

17

ØYET

Øyet vandrer.

Som vokslys vandrer øyet i verden

Og leter etter den ene.

Om rommet er stort,

Er øyet som et bål i natten,

Synlig for alle.

Øyet drømmer, og ser frem i lengsel

Etter en sjelevenn

Med et språk som hjertet vil forstå.

Øyet er din sjel, ditt speil

Som vandrer gjennom livet, over fjellet,

Og drømmer om å finne den ene 

Som ble så lenge borte.

TYDELIG

Sov ikke nå. Vær tydelig i alt.

La ordene springe frem som lystige barn.

Vær ekte, naturlig.

Ikke smykk deg av andre enn deg selv.

Du er unik, et åpenbart under

Som vandrer møysommelig.

Snakk med et språk du behersker,

Og drikk vann og melk, drikk

Av himmelens honning, og lys for andre,

Og gi av din overflod, gi romslig

Til de fattige som er brennemerket av hunger

Og mangel på visdom.

Sov ikke, men kom ut mellom stjerner,

Og lys fred i verden. Og ta imot tidens gave

Med hode og hender, som ord og hus

Til en ny generasjon folk

Som drikker av den dypeste brønnen.

Ja, åpne deg, og står i døra

Når kongen kommer.

18 

JEG KAN

Jeg kan ikke gå alene i mørket

Uten å si et ord om deg.

Uten din kjærlighet

Kan jeg ingenting bestille.

Jeg kan være meg selv, skrive mitt liv

Side opp, side ned.

Jeg kan se verden rundt meg

Som en vulkan med frykt og terror,

Eller en oase med søte druer.

Jeg kan stupe i ordenes kloster

Og bli borte i dypet.

Jeg kan bære stein til stein

For å bygge Israels mur.

TALE

For de levende kan jeg tale

Og uttrykke min bekymring.

Men over alt er håpet en lysring

Som svever over vannene.

Jeg taler inn i fjellhulene

Og bygger søyler mot stjerner.

Jeg har en visjon om å gi tilbake

Kraften av bønn og liv.

Ordene bretter seg ut som duer

Og flyr til den ene i håpet.

Jeg bøyer mitt hode mot jorden

Og taler med Gud om lengsel.

URVERK

Før var tiden på vent, og ordene dalte

Som lauv i vinden.

Nå ser jeg urverket som en demring i landskapet

Som synker til jorden

Som et grått teppe, som en avkreftet mann

Med englehår.