BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 37-43 (Bok 19-2012)

California-ill.

Side 37

MINUTT

Alene er vi minutt,

En stjerne i natten, et speil.

Vi er et språk som glitrer,

Mineral i fjellveggen,

Kraft fra det pulserende rommet.

Vi er en katedral.

Vi er nakne som stjernene

Og gjemmer oss i masker.

Våre navn, våre øyne er alene

I universet, i tidens hjul.

Alene søker vi i ord og bilder

Etter den ene.

Vi vil bli gjenforenet i nærhet.

Og vår nakenhet har fulgt oss

Fra slekt til slekt.

I mangfoldet er vi ensomme.

I byen føler vi oss hjemme,

Men frykter døden.

Vi er et minutt fra alt.

Vi glitrer i rommet, vi lyser,

Men slukner snart.

Skritt for skritt fyller vi jorden

Til vårt språk blir glemt

Og vi gjenforenes med skaperen.

Et minutt drøm gir styrke

Til en oppdagelse:
Vi er snart i sentrum.

LYSET

Sakte opphører lyset,

Og øynene blir svakere.

Vi tømmes for honning.

Våre knopper dør.

Masken har ingen glans.

Vi flyr bort.

Stille er lyset, stille lener det seg bakover

Og flykter i terrenget, flykter med oss.

38

DEN TAUSE

Den tause har også en død.

Den gang var døden et signal

En aldri kunne unnslippe.

Gjennom tykke skoger kunne døden fly

Og gjennom tåkelagte byer.

Gestapo i vinterstorm,

Gjennomhullet av tause skrik.

Den tause har et språk, et ansikt

Som aldri blir visket ut.

Politiet, røverbanden i tyske klær,

Brenner flagget.

Den tause roper fra ”arbeidsleiren”:

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!

De døde er våre venner.

BØLGER

Den gule stjernen bølger

Og oppløses i havet.

Tårene blir gule.

Tiden vinnes aldri tilbake.

Den ligger som et teppe på veien

Med et hemmelig språk.

Det bølger ofte fra undersiden.

Grunnstammen taler i bruddstykker

Som blir kastet i vinden.

Hør bølgene fra andre siden,

Stemmer av engler,

Et hittil ukjent stykke natur taler

Med vår tunge, med kraft,

Synlig for alle.

39 

MUREN

Det stod Jerusalem på muren.

Lepper sang.

Fikentreet blomstret.

Jeg ser en verden utenfor murene,

En verden i mørket,

Der regnet gir grøde og vinden blåser.

Jeg loser båten i havn. Den ene ser håp,

Og landet er fruktbart.

Druene vokser som gull.

Muren er nær oss i vårt hjerte.

Bare stjernene går over alt, vektløse, trofaste

Som våre egne søsken i Paradis.

NYTT HUS

Alt er nytt. Kloakkrøret forbinder

Systemet til alle i nabolaget,

Og grensene er trukket.

Leiligheten er lys og hvit.

Huset bader i sol, bader i luft,

Men mangler en kvinne.

Nye hus må stå en stund ubrukte

Så glorien kan stige opp.

Alt som er nytt må komme nær oss

Så vi kan kjenne duften

Og lære språket mellom veggene,

Der vi skal hvile ut.

Huset finnes som en dyne, en havn

Hvor alle båtene søker ly.

Men uten den ene kraften

Er nøkkelen en byrde.

Et nytt hus med syriner i vinduet

Smaker av kjærlighet og vår.

Bare med den oppriktige porten

Kan en komme inn.

40

BEGJÆR

Å dikte uten fedreland

Er som å henge klær i vinden,

Uten holdepunkt, uten knagger.

Politisk er jeg frikjent flyktning,

Fylt med gamle sammenstøt

Som oppleser og trubadur -

Og uovervinnelig kjærlighet

I egne rekker.

Jeg begynner å ane min stilling

Mellom tusen stoler.

Jeg er for høy, eller for lav

Til å rekke opp til bryggekanten.

Jeg seiler min egen sjø.

LENGT

Deg vil jeg elske.

Jeg vil nærmere målet,

Og være den ene, den rette

Som kjenne varmen fra bålet.

Jeg vil være din nærhet,

Høyt mellom stjerner

Og kysse sin panne,

Og hviske ditt navn fra tårnet.

Deg vil jeg elske.

Jeg lengter din nærhet.

Din pust skaper liv i bålet,

Min evige flamme.

Å LEVE

Jeg lever i håp og tro, i lengsel.

Meningen med livet er vevd i et teppe

Som kler oss og skaper oss om

Til det vi er hver dag.

Jeg lever utelukkende av å være meg selv

For den jeg er, elsker og drømmer

Med kjærlighetens begjær.

41

TENKE SEG TIL

Fortell mer

Om det beste av alt.

Nummeret før det skjer

En omveltning,

Er virkeligheten nå,

Vår identitet i dag

Under skrått lys.

Fortell om eventyret

Som lenge ble skjult i latter

Og lange pauser,

Der ingen kom inn

På grunn av omstendigheten

Bak din fødsel.

Fortell mer om å sitte stille

Og undre seg over horisonten

Som reiser i blått

Som en seilbåt fra gammel tid

Med vegger og tak,

Uten måne.

SOL

Gullet størkner i sol

Som synker i havet

Og forteller

Om å reise i tid og rom

I en sirkel,

I en båt som ingen kan styre,

Uten kraften fra det evige dypet.

Solen blir til en strek,

Og former retning og håp

Inn i en underlig tilværelse

Med stoler og bord

Av tre, som vokser fra jorden

Inn i melkeveien,

Inn i våre liv.

42 

ARV

Vi lærer tidlig om arven,

Og regner med at noe er sant,

At virkeligheten er god og sann,

Et sikkert ankerfeste.

På jorden går vi lenge mellom to stoler,

Og lærer å føye oss

Fra den ene til den andre

Under regnbuen.

Vi lærer å lytte, og ser inn i to verdener,

Med og uten melketenner

På veien til en ny tid

Som forvandler alt.

NYE ORD

I begynnelsen var nye ord

Bølger som skyllet over oss.

Og lyder vi hørte ble til navn

Vi tar med oss på veien.

Den gang var ordene født i blinde.

Vi drømte om å se,

Og fikk syner av andre, speil

Av en ny virkelighet.

I begynnelsen var nye ord nye,

En jubel av musikk, en strøm

Som lokket og sang i kroppen

Fra morgen til kveld.

Alt som ble til mellom leppene

Hadde vi lært av fuglene,

Av hverandre, som et mirakel

Fra den første morgen.

Velsignelsen av det nye ordet

Ble tildelt oss i forsoningen.

Vi ble født med en brusende lengsel,

Og kjenner vårens kraft

Som en omformer i livet.

43 

DIKT

Et dikt er et smykke,

En kraft som omfavner og løfter

Vår sjel mot fjellet.

Diktet er en pust av liv

Fra forvandlingens himmel,

Et øyeblikk av evigheten.

Et dikt er et øye inn i verden,

Et menneske i undring over livet

Som lyser, og taler lydighet.

Et dikt er en ring av gull

Som gir oss et navn og et bilde,

Og kroner oss med lengsel.

LIVET

Mye av livet er bak scenen,

Som før fødselen, skjult for vårt øye.

Men likevel kjenner vi draget av bølger

Som svømmer mot land,

Og sanser med letthet varmen

Fra dronningens dyp.

Livet ber om å ta del i spillet på scenen,

Der alle masker blir borte

I lyset av den høyeste.

Og mennesket øver sitt øye å se

Gjennom gitteret av bilder som flyr

Med vindpust fra havet.

Livet er som en stjerne, bunnløs,

Som alle tider, som lengselen som kommer

Inn i vårt hjerte når vi brenner av kjærlighet

Til den ene, som er mer enn alt.

Livet er bølgene som stadig skyller mot land

Og forvandler og foredler mennesker

Til et levende håp, en oase av liv

I pilegrimens ørkensand.