BØLGER I FJELL av Sigve Lauvaas * Side 19-27 (Bok 19-2012)

Sissel Hadland-ill.

Side 19

BØNN

Hva ber vi om i våre bønner?

Fadervår gir evig liv.

I ham blir vår sjel brettet ut og lest

Av engler som er født av Gud.

Vi ber for Israel med ord og pust,

Og fødes på nytt, på nytt – natt og dag.

Vi ber for Herrens minste små,

Og vi er en av dem.

Hva ber vi om i alt vi gjør?

Hvor er vårt hjerte, bønnens rop og sukk?

Hvem takker for en hellig arv

Med legedom, og evig liv?

HVEM VIL KJENNE MEG?

Jeg taler med meg selv, og finner ord

Imellom lyng og gras.

Jeg taler om livet som er forbi

Og dødens iris på den glemte grav.

Hvem ville kjenne meg i denne mørke natt:

En kald planet, en bølge på et hav?

Jeg går med ømme blikk, og teller stjerner

I verdensrommet.

Der er jeg nå med knuste drømmer,

Og gjør meg sterk som en musling

I koralrevet mellom øst og vest.

Jeg taler på min reise, før solen slukkes

Og synger for meg selv om paradis

Og de hellige som tar imot

Den bortkomne sønnen.

Og øverst i bordenden er Gud, min venn.

Som skjenker vin til alle som er kommet inn

Til Ordets ankerfest.

Og hvem vil kjenne meg

Når dagen blir et grått og kjølig rom?

Jeg er en kilde som er født av ånd og sakrament,

Som Gud har skapt

I ordets sjel - som lever gjennom alt.

20

Å SKRIVE

Det jeg skriver har jeg levd,

Om ikke alt.

I dag skriver jeg venstre dikt,

En annen dag er det høyre.

Grønne dikt får stå sin prøve.

Høsten kommer snart.

Jeg skriver mitt liv,

Og gransker alt fra a til å.

Jeg ser og hører, lytter etter trinn

På veien til mitt gamle hus,

Der ingen bor.

Jeg finner ikke alltid ord, og vandrer etter frie valg

Mot sør og nord, i øst og vest.

Jeg strekker mine hender opp

Mot vær og vind, mot venner som vil møte meg

Før tiden renner ut.

NAVN

Jeg blir iført et navn,

Og utvider mine rom

Som forteller om livets gåte.

Jeg hviler i mitt eget navn, hviler

Som en ørn i fjellet

Før jeg ser mine heftige barn.

Mitt navn tvinger meg til å lytte.

Visdommen ligger i ordet

Som berører min sjel, mitt hjerte.

Jeg har adgang til et kjent landskap,

Der den ene har sin bopel,

Der Beethoven spiller til sent på kveld.

Kom med meg, du. Kom med ømhet og varme

Inn til mitt kalde rom, og skap i meg

Det rette navn. Og gi meg vinger

Mot høyden, der tusen navn

Blir innviet i nåde

Til navnet over alle navn.

21

BØLGER

Tusen år er en dag.

Bølger av lys strømmer på.

Alle båter må søke havn.

Det er bildet jeg ser.

Endeløse spor av folk

Fra fjerne land bygger hus.

Kontinentet får bølger av hjul

Og en fredelig vår.

Hvem skaper disse strømmer

Som hamrer mot land?

Hør, det er jorden som banker på

I tidens slumrende hjerter.

DU SIER

Jeg elsker deg, sier du.

Alt er godt.

Da vi var yngre kunne vi le.

Nå er det nesten ingen som løser på smilet.

Du har bryst som en amasone

Og forventninger til det ufødte barnet.

Du sier, veien er åpen.

Tidens hjul tar imot ditt navn

Som en skatt.

Prins eller prinsesse, på stranden skal du leke

Og høre bølgene.

Du skal gå din egen vei,

Og bli formet som steiner med meisel.

Med kjærlighet skal du formes til å elske.

Du skal fornye din sjel

Og fødes på nytt.

Du skal skapes i nye former fra år til år

Til alle bølger tvinges på land

Og fiskene dør.

22 

LODD

Det er vår lodd, hører vi.

Det er livet som driver oss

Mot fjellet, mot høyden.

Vi trekkes i det uendelige, over grenser,

Og blir fremmede.

Vårt navn skrives med søyler og lys

Som slynges ut i himmelrommet,

Til vi langsomt blir forvandlet.

Vi løftes av engler

Inn i en ny klode.

Det er vår lodd å bli rykket bort i kjærlighet.

Og vi elsker å bli sett.

Og vi elsker den grenseløse frihet

Som gjør at vi kan se

Hemmeligheten i ditt hjerte.

LEPPER

Søk ikke den ukjente sjel,

Men les leppene til en venn, og forstå

Hva hjertet og øye sier.

Lytt etter dager og netter, og se bølgene

Som flater ut mot en ny sommer.

Lytt etter stemmer i natten

Som er øremerket.

Lepper blir slynget ut som garn,

Og mange blir grepet,

Men få vil overleve.

Jeg klamrer meg til landet med tusen tårer.

Jeg ser urverket har et budskap:

Alle må ta imot den levende av de døde.

La lyset vokse i oss, så vi ser,

Så vi hører fottrinn på veien, i fjellet.

La oss rope etter hans navn

Før natten kommer.

23 

SØK

Søk meg ikke når leppene tier,

Søk ikke mine spor i bølger av tårer,

Søk ikke mitt øye når jeg sover.

Hold fast på ditt gull, vær ekte, vær hel.

Hold fast på ordet som vandrer i lys.

Hold fast på kilden med hellig vann.

Løft ditt øye, og søk bak alle fjell.

Søk stjernen over Betlehem, søk barnet

Med lepper og sjel. Søk Jerusalem.

RO

Vi er født til å ro. Vi ror i tid og rom.

Urverket snur seg som en vidjekvist.

Vi ror tiden som pisker og møter oss, kjenner oss

Som bølger av gras og lyng.

Syng alle år i nærhet til jorden som våker

Og gir føde til slekt etter slekt.

Syng under åpen himmel som et voksende lys,

Og tusen dører vil åpne seg, åpne ditt ansikt

Som et barn møter Gud.

HÅR

Håret ditt er flettet, og du bøyer deg imot mitt bryst.

Håret vokser og taler åpent om kjærlighet,

Håret slynger seg ut som en storm og river med seg alt

Som vokser i demringen: trær, barn og hus.

Håret snakker og tar oss med i fortellingen

Om de brennemerkede hender til Saul, Samson og Salomo.

Og visdommen ble delt mens håret flagret i vinden

Og verden ble skapt, og det ypperste folk ble født, og du.

Håret er en perle i mitt øye, en skatt for livet, krefter

Som vokser inn i himmelen som stråler fra arken

Som seiler i åpen sjø som en blomsterpike i blått,

Som en engel i tiden som minner om Gud.

24 

LIKEVEL

Likevel er jeg kommet hit, ensom,

Ensom og alene, forlatt

Mellom steiner og lyng, mellom fjell

Som stuper i havet.

Likevel har jeg et håp, en drøm:

Mitt liv må videre, kjenne kraften som går

Under jorden og over jorden,

Som skaper vekst og frukt.

Likevel vil jeg tigge vann ved dørene,

Og jeg vil tigge ved innhøstningen etter korn:

Jeg vil samle skatter for mine brødre

Som ble så lenge borte.

VÅRT NAVN

Brødre er vårt navn. Venner, hører jeg.

Vårt navn er nærhet til hverandre, søsken

Som bygger og bærer jorden,

Som ror havet med tusen årer

Og drikker av samme kilden.

Vårt navn er liv, et liv vi nærer og elsker,

Og som vi løfter inn i skyer en dag.

Søsken er vårt navn som lyser i mørket, som ses

Fra jordens ende, og som lyser fra himmelen.

Vårt navn er et brev, et budskap, en skatt

Som følger oss som tynn hud i sommervarmen

Og som vokser under tiden til en vinranke

Som alle kan smake, og kjenne som skåler av gull.

NÅ

Nå er jeg her, og alt er nytt.

Alle menneskene, som er mine søsken, er nye.

Nå skinner solen, og min elskede roper mitt navn.

Jeg samler minner langs veikanten.

Gjennom natten er fuglene blitt borte.

Nå er vinden som et sammenbrettet laken.

Ingen grønne strå. Det er høst i mitt hjerte, og lengsel.

25

KLÆR

Jeg vil kle mitt navn med ordet.

Naken kom jeg, naken reiser jeg herfra.

Klærne tolker og forteller

Alt jeg var og alt jeg gjorde,

Alt jeg skrev fra a til å.

Først når leppene skal tie, får jeg nye klær en gang.

Ordet skaper ånd i livet.

Jeg skal leve mens jeg kan.

Jeg skal kle meg opp som lyngen,

Bruse som et morbærtre.

Jeg skal danse gjennom livet

Med et ord som skaper fred.

Klær er bare kappen, bildet, glitteret som lyser klart.

La meg lyse til en morgen, være avglans fra det høye,

Stråle gull av nærhet, ordet, klær som flyr

Fra tempeltaket

Til et fjell hvor Herren er.

ROSER

Vi leter i hagen etter roser, og drømmer

Etter friske skudd, en ny vår.

Vi leter etter rester fra i fjor,

Og overgir oss til kraften som strømmer i trærne

Og skaper liv i søvntunge trær

Fra en bunnløs kilde.

Vi favner livet med roser, og knytter kranser for de døde

Med pannen mot jorden, og kneler

Mens himmelen lyser i roser

Som vasker støvet på veien til den siste hvile.

Vi roper og ber, er trykket av tiden

Som strømmer inn i rommet,

Og bærer frem våre roser til et minne

Som stadig brenner og lyser i hundre år,

Til jorden blir forkullet og sølvgrå.

Og tiden tæres bort i ødemarken

Under himmelens syv segl,

Mens vår egen rosebusk skal få vokse videre

I det hellige landet, i Paradis.

26

DU TENKER

Du tenker de kommer med båter,

At sorgen går under, at noen flyr bort

Til et høyt fjell, en klippe i havet.

Du smiler til meg fra dypet, og sier: Kom!

Jeg gråter når båten synker, og tilbyr mitt navn

Som en lokkende gave, et segl

Som fyller verden med lys.

Mitt hjerte flyter over av honning.

Kom, sier våren, og strekker sine hender imot meg

Som er naken og ensom, alene i sorg.

Og tiden flyr som villdyr gjennom natten

Og jeg ser igjen: en hånd full av tid.

Jeg synger til fuglene, og lokker.

Håret vokser i bølger, og jeg kysser min elskede

Som snakker om kjærlighet og barnet

Som ble til en brønn av lys.

DRIKK

Hvem drikker mine tårer?

Jeg er tom, og tørst. Jeg lengter

Til en ny kveld, til din munn med vin.

Du setter kursen imot meg, og stormer

Og flyr som lauv, som solvinger i mørket,

Og jeg favner deg med hud og hår.

Drikk, ja drikk av mine brønner,

Og gjør meg til et levende hjerte i natten.

Drikk meg hel, så jeg kan ta imot

Din kjærlighet som en skummende bølge,

Som sollyset en kald novemberdag.

NÆRE

Vi er nære, vi er søsken, grepet av ordet,

Varmet opp i ditt teppe av ull.

Vi er dine, og drikker av din kilde, bøyer oss

For dine føtter. Du som salver oss

Er vår hyrde. Vi lyser i dine øyner, vi er nære deg.

27

TENK

Vi hadde bilen før den ble oppdaget,

Og kjøleskapet, og vaskemaskinen.

Annonsene florerer, bygger seg opp

Til små hus på Gjennvinningssentralen.

Tenk hvor glade vi var den gangen. Tenk

At snart er de åra glemt som oss.

Og bilen er med på veien, og salmesangen

Vi lærte på skolen, - for livet er viktig.

FJELL

Det som er fjell varer, liksom bølgene.

Fjell er som hus med tårn.

De mister ikke maske, de faller ikke bort,

Men skinner i våre øyner.

Fra toppen kan vi se hele verden, den verden

Vi helst vil se i forandringens tegn.

Vi står og glaner, speider, og kjøles ned i vinden

Som klamrer seg til oss

Fjell gir horisont, vidder og stup, som smeden

Har hatt et ord med, som tidens tann

Holder fast med jerngrep, som en bjørn 

Fanger sitt bytte, eller en ørn med fiskefangst.

Alt står og faller med fjellet som taler høyt

Og strutter av selvtillit, og speider

Mot menneskene som kryper over alt

Som gammelt tankegods, vakkert, men ubrukelig.

Som landemerke kjenner vi fjellet som en venn,

Som en skammel for himmelen og Gud.

Det var i fjellet stillheten ble åpenbart for oss

Som var avkreftet, uten håp og lys.