Side 44
BARE
Bare
et dikt
Før
jeg slukker lyset,
Bare
et ord, en venn
Mellom
papirene,
Bare
du.
Bare
en hånd, et teppe,
Veven
som forteller,
Øyet
som ser lyset
Som
fosser inn.
Bare
et dikt
Mellom
tusen potteplanter
Og
lyng i fjellet,
Bare
et ord med vinger,
Den
ene,
Gnisten
som flyr.
HVA
GJØR DU?
Hva
gjør du nå?
- Trener kroppen, trener
- Trener kroppen, trener
For
å nå noen igjen,
Komme
først til toppen,
Møte
den ene.
Jeg
går langs gaten, går
Med
bustet hår, krøllet skjorte,
Flagrer
med ord
Og
har telefonen med
Som
en venn.
Trener,
og går trappene
Hver
dag, ofte
Med
stein i ryggsekken,
Går
med lengsel
Og
tørster etter den ene
Med
gullskrift.
45
ENSOM
Jo
større byene blir, jo mer ensomme mennesker.
Og
ensomheten florerer
Også
til de små byene i dag.
Og
kirkene blir eldre, og menneskene
Blir
alene, og skygger for solen.
Bare
i høytiden viser de seg, går mellom blokkene
Med
en stav, ydmykt, sammenkrøket.
Og
barnebarna kjenner dem ikke.
Ingen
ringer, eller kommer.
Posten
er lagt ned.
Ensom
i en stor by, gissel mellom høye hus,
Levende
uten hender, uten ord.
Språket
er innelåst i kroppen.
Fattig
og ensom, som en pengeveksler uten klær,
Som
en verden uten sol.
KOMME
Kanskje
noen vil komme?
Det
må lønne seg.
Det
koster å reise med toget,
Og
bilen er enda dyrere.
Å
komme til noen som venter, komme frem
Til
døren, sitte i stolen og prate,
Kjenne
varmen av gamle dager,
Komme
til den ene: det velsigner ditt liv.
Hemmeligheten
er å komme til seg selv
Når
det mørkner, komme
Med
åpne øyner og ta imot
Inntrykk
fra en forvandlet sjel.
Komme
med oppfinnelse, komme
Ut
av skapet, til en ny dag.
Ringe
med klokkene fra tårnet,
Og
lønne arbeiderne godt.
Lykkelig
er den som kommer med ord
Som
speiler Tempelhøyden,
Og
lar gull gro i hagen til de forkomne.
46
BRUER
Bruer
binder oss sammen
Som
tråder i en vev,
Som
lyset, og fuglesangen.
Bruer
åpner og stenger,
Og
utvider horisonten
Til
en annen verden.
Bruer
er ord, linjer med kraft
Som
holder tiden på hjul.
Det
er glansen av tulipaner
Som
forteller om håpet
Å
finne den ene.
KANSKJE
Kanskje
er himmelen en hage
Med
blomster,
Og
planetene er fylt med liv,
Som
en av oss.
Kanskje
er vi en hel dag i kornåkeren
Uten
å vite at det går mot kveld?
Snart
forsvinner vi,
Og
tjernet tørker ut som jord
Mellom
blåe fjell.
Kanskje
kommer timene tilbake
Med
et endeløst bad av lys?
Kanskje
får jeg et nytt hjerte,
Uten
brist og kulde?
Kanskje
er himmelrommet et bord
Som
er dekket til fest?
Kanskje
er vi til stede,
Og
kjenner hverandre igjen
Etter
et lengre sykefravær
Rundt
Det gode håp?
Kanskje
får jeg gå gjennom gullporten
Til
Jerusalem?
Der
er en drøm, en hellig dåp.
47
FJELLET
REVNER
Fjellet
har nok med seg selv.
Fjellet
revner
I en
syk verden. Gråter.
Det
renner blod fra fjellet.
Ta
imot fjellet i storm.
Det
holder jorden på plass.
Fjellet
våker i stormen,
Og
gir oss vern.
Bare
i vinterkulden sprenger fjellet
Sine
egne grenser.
Det
gir etter i revner. Bryter
Sin
egne marg med jerngrep.
Fjellet
taler i furer og stup.
Hvert
fjell er en prekestol med tyngde.
Skriften
lyser i fjellets revner
Og
åpenbarer skapelsen.
STILLHET
Stillheten
i morgenlyset er intens
Som
nakne, solbrune kropper.
Stillhetens
teppe rulles ut
Og
blir ett med barnet
Som
puster liv i en blomstereng
Ved
Lista fyr.
Stillheten
er myk som en måne
Og
god som en kjærlig mor.
Her
flyter av honning,
Og
jorden er varm som et morgenlys
I
vinduskarmen.
Stillheten
er små fugler som flytter seg
Nærmere,
og vipper på greinen
Som
små ord om kjærlighet
Og
bærer oss videre.
48
BØLGER
Bølger
kommer grådig,
Og
tar med seg tømmer til en ny bølge
Som
knuser i havgapet.
Bølger
gir glede i kroppen som bobler
Av våryr
sevje
Som
renner ned fra fjellet.
Bølger
kommer sterkest om kvelden
Og
natten, mens naboen sover
Og
stillheten har lagt seg i nabolaget.
Jeg
tar imot bølger som et vennlig måltid,
Og
lengter etter natten
Med
månelys og liv i havet.
ORD
I EN TRÅD
Du
er som et navn jeg har glemt,
Ord
i en tråd som rakner
Og
blir borte i et smil.
Du
er pen, men kom for sent inn i livet,
Og
ble som et øye på himmelen.
Jeg
ser deg, men kan ikke nå deg mer.
Din
nærhet er sterkest i drømmer,
Med
en utstrakt hånd.
Du
er et ors som våker i mitt indre,
En
stemme i natten,
En
pust jeg hører når alle sover.
Du
er forskjellig fra alt,
Et
glimt av Esther.
Du
er et navn som aldri blir hvisket ut,
Et
beger med skjønnhet, et bilde
Sterkere
enn fjell,
En
fugl fra Edens hage
Med
nærhet til min sjel, mitt hjerte,
Som
gløder av kjærlighet.
49
FLYTER
Vinteren
flyter over fjellet
Og
jeg fryser.
Vinden
slokker flammen
Og
driver mot huset.
Blomstene
blekner
Og
asken flyter.
Vinden
jager vannet, og tømmeret
Flyter
i kanalen, hjelpeløs.
Jeg
flyter med i båten
Som
stivner i is
Og
måler tyngden i speilet
Som
mørkner.
Alt
flyter i ord som vugger
Gjennom
dalen, gjennom livet
Som
tar av på rullebanen
Og
jager mot nord.
Det
er sommervind i landskapet
Som
forteller alt.
HJEM
Jeg
skal hjem til fjellet, og tannlegen
Som
tar seg av smilet,
Og
frisøren som forteller om naboen
Mens
tiden flyr.
Jeg
skal ha middagen klar
Til
mannen åpner døren og jogger inn
Med
stadig tyngre føtter,
Mens
kjolen strammer.
Jeg
skal hjem til kjøttkaker og kjærlighet,
Mandelpudding
og kaffe.
Og
så vil jeg leke litt med barna
Som
ringer mobil.
Jeg
skal hjem til huset og rommet,
Og
høre dialekten, med Mozart ved klaveret
Mens
kirsebærtreet gløder
Og
den ene venter.
50
HUSET
Jeg
slukket lyset
Og
gikk inn i det stormfulle huset
Før
jeg lukket øynene
Og
var i en annen verden
Med
pass til alle land.
Jeg
vet ikke hvor lenge eller langt
Turen
varte.
Jeg
vet bare at jeg kom igjen,
Avblåst
og nedkjølt
Uten
klær på kroppen.
Huset
ble omringet av vind fra nord
Som
skyllet med piskende regn
Til
jeg sovnet i drømmer
Og
seilte med gamle Dampen,
Og
kom uanmeldt
Til
mitt nye fedreland.
Det
var en urolig tid.
STØY
I
støyen gikk jeg alle trappene
Til
blokk nummer 13,
Og
spiste frokost før skjelvet
Som
tok Bakeriet
Og
stanset trikken.
Jeg
hørte streif av stemmer i natten
Som
vandret rundt,
Og
dørkarmen ble sprengt
Av
lynet som svirret
Som
gåtefulle stjerner.
Støyen
skriker og lukter råtten fisk
Som
aldri ble vasket ut
Etter
blåmandag i trappene,
Og
vandreturen
Rundt
og rundt i byen.
51
ØKSEN
Jeg
hører øksen i plommetreet,
En
øks som tar frukten
Og
splintrer livet.
Jeg
hører brødet i natten
Som
jammerhyl fra fattige barn
Som
kjemper for redningen.
Øksen
graver hull i jorden
Som
åpner en brønn,
Mens
musikken spiller bratsj
Og
toget kommer.
Jeg
hører fly i mørket,
Og
øksen som forkynner regnskap
For
tiden som ble borte i glasset
Som
ble en forbrytelse
For
fattige og rike.
SOMMER
IGJEN
Skulder
ved skulder går vi trygt
Gjennom
sommeren, gjennom skogen
Som
skriker i bladene
Som
aviser og tv.
Idioten
har en plan med budskapet.
Det
skal passe inn i tiden
Som
flodhest i åkeren,
Som
maur i ansiktet.
Sommeren
skriver brev til presten
At
nok er nok.
Det
nytter ikke å nøle med livet
Som
skal gi håp og nye skudd til stammen
Som
stiger i det åpne rommet
Med
hender som klapper taktfast
Og
synger en ny sang
På
et språk som alle kjenner:
Kjærlighet fra Gud.
Kjærlighet fra Gud.
52
MENNESKE
Menneskene
fødes og dør
I
sol og regn, under stjerner i natten,
Og
vandrer på en endeløs vei
Mens
ordet forkynnes.
Det
er kraften som lyser
Og
skaper rommet og tiden.
Jeg
venter et annet hjerte
I
kjeden av folk som vandrer.
Jeg
venter en ny vår.
Lykken
er ikke en kommende dag,
En
fugl i luften som tar oss med.
Lykken
er å finne oss selv
Bak
horisonten, som en solstråle
Som
strekker hals.
Menneskene
puster og varmer jorden
Som
kjøles ned av mørket,
Og
gråter, gåter over straffen
Og
det tapte paradis.
Menneskeslekten
har navn, og et hjerte
Som
belønner lyset, og strekker seg
Som
barn mot stjerner,
Og
ofrer sitt eget liv i kampen
For
frihet og rett.
Mennesket
slår knopper, blomstrer
Og
visner som gamle trær i parken.
Mennesket
bøyer seg mot jorden
Og
tar imot den siste olje.
Pusten
opphører
Og
kulden sprer seg i landet
Som
en epidemi.
Monumentet
forteller
Om
vandreren sitt tempel som flyr
Som
et tog i luften.
Og alle
syner og drømmer blir hvisket ut
I
tidens bølger.
Bare
fjellene står igjen
Med
hemmelig skrift.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar